En kvist som ikke er festet til noen bokstav

Det diakritiske tegnet kvist (også kjent som ogonek (polsk), og cauda/caudata) brukes på flere språk. På litauisk brukes den med bokstavene a,e,i og u, og indikerer at disse skal være lange, i motsetning til korte, slik de ellers skal uttales. Den vanligste betydningen av kvist er å indikere at vokalen skal ha nasal uttale, slik som den indikerer på polsk (med a og e), älvdalsk (med a,e,i,u og å), en del nordamerikanske indianerspråk og transkripsjoner av kirkeslavisk. På norrønt brukes bokstaven ǫ, der kvist indikerer at vokalen tidligere har gjennomgått et vokalskifte, gjerne fra a eller e med etterfølgende u. Fra å ha blitt uttalt ganske likt en moderne, norsk å, har den gått over til en ø-lyd i islandsk. Der skrives den i dag ö (sammenfall med norrøn kort ø) og ö brukes gjerne som erstatning for ǫ når ǫ ikke er tilgjengelig. Lange ǫ́ falt sammen med lange á (tilsvarer ofte å i moderne norsk) tidlig i norrøn tid.

De fleste bokstaver som kan opptre med kvist, kodes separat i Unicode, i tillegg finnes det en løs kvist, som kan kodes etter en hvilken som helst bokstav: